takk!

I dag skulle jeg skrive litt på et kommende foredrag. Jeg skulle vie minst en time til yoga. Jeg skulle vaske hus og sette på en klesvask. Kanskje gå en tur. Muligens ski. Lang lunsj. 

 Det hele endte med at jeg lå på magen på det nye stripete pleddet mitt. Med beina trommende ned i dagsenga så fjærmadrassen sang i takt med pulsen min. 

upload.jpg

Dagen forsvant inn i mobilen, i mailer, i kommentarer og bilder. Jeg fikk nemlig den veldig gledelige meldingen om at jeg er finalist i Vixen influencer award 2019! Det er stort! Av alle dyktige bloggere i Norge har jeg blitt stemt frem av følgerne mine og en jury bestående av store forbilder. Da banker plutselig hjertet i en litt annen takt enn en rolig torsdag i heimen skulle tilsi. Da plukker man opp mobilen litt oftere enn man har lyst. Og da er man litt mindre tilstede i den virkelige verden enn man pleier. 

upload.jpg

Og jeg ble motivert til å ta frem kameraet igjen. Jeg har lovet meg selv at blogging skulle bli lavterskel og lettvint for meg selv, så jeg har tatt mange bilder med mobilen og laget blogginnlegg på farten i det siste. Det fører til litt dårligere kvalitet på bildene, kanskje, men det senker samtidig terskelen for å lage innlegg. Bloggingen min skal være lystbetont og gøy, ikke perfekt og plettfri. Men nå skal jeg ta frem det skikkelige kameraet litt oftere. Ta flere bilder her hjemme. Puste litt liv i interiøret. Men samtidig fortsette på veien jeg har startet på. Med mer livsstil, tanker om tilværelsen og andre sånne småting som detter ned i hodet på meg. 

upload.jpg

Så hvorfor er jeg i finalen? Jeg har spurt meg spørsmålet flere ganger i dag, for jeg ble helt ærlig tatt på senga. Tenkte at medfinalistene mine var renere i sin dyrking av interiør som kategori. Det eneste jeg vet er at jeg er opptatt av interiør som noe mer enn ting. For meg er det atmosfære, en stemning, en følelse. Et hjem. Om det så er dyr design eller noe jeg fant på bruktbutikken. Det er små tanker og historier. Det er det hverdagslige, med fokus på de små tingene. Det er der vi lever. 

Jeg hadde bestemt meg for å ikke reise. Jeg har noen hektiske uker foran meg med mye farting på planen. Men jeg må. Jeg må ut å snuse litt på denne tilværelsen også. Den som har glitter og stjerner drysset på toppen. Selv om det er hverdagen her hjemme som skinner sterkest for meg.  

Takk for stemmer, kjære dere!  

//MARTHE//