Et magisk møte langs veien

Jeg løper på et nylagt snødekke. Snøen falt i går kveld. Akkurat da jeg holdt foredrag for et fint knippe totninger kom det dalende. Det hvite. Det magiske. Rett der utenfor bibliotekets store vinduer kunne jeg se de lubne fillene falle. Og det kjentes nesten som en trøst. 

Jeg har vært hjemme. Bare en snartur. Men nok til at jeg rakk å spise fire av mammas brune pinner. Lenge nok til å besøke en bestevenn. Akkurat mange nok timer til at jeg fikk snakket med den gode svigerinna og fikk en ekstra lang klem av en gammel barndomsvenninne.

I dag våknet jeg i det gamle barndomshjemmet mitt. Alene. Pappa hadde fyrt i peisen før han dro på jobb. Mamma hadde traktet kaffe til meg før hun tok fatt på sin arbeidsdag. Stor omsorg i små ting. 

upload.jpg
upload.jpg
upload.jpg

Jeg tok på joggeskoene og løp ut. Aller mest for å snuse på snøen. For å trekke inn denne innlandslufta som smaker og lukter og kjennes helt annerledes ut enn den vi har i vest. Akkurat som om den er tettere og tørrere. Den biter kraftigere i kinnene og går lenger inn i margen.

Så jeg løp, og akkurat da julemusikklista jeg hadde på øret skiftet til  "Vi feirer jul" med Charlotte Qvale og Marte Wulff så jeg noe i øyekroken. Der i lysningen av skogen. Tre rådyr. Helt stille. Vi blir stående og se på hverandre. Lenge. Ingen vil være den første til å bevege seg videre i dagen. Det var et magisk førjulsøyeblikk. Et sånt øyeblikk som sitter i kroppen resten av dagen. Takknemlighet over å dra ut i grålysningen og få se disse fine dyra.

Små ting i desember.  

  //MARTHE//