Dyrebare stråler og juletrejakt

Min egen lille julekalender er et mål om å hver dag få kjenne sola på kroppen. Så sant det er finvær og sola skinner. Sånt kan man jo ikke regne med i desember. Men når hun viser seg på fjelltoppene, sola, da snører jeg på meg skoene og løper de tre kilometerne som må forseres for å kjenne de dyrebare strålene i ansiktet. Jeg vet akkurat når på dagen jeg må løpe. Hun er der bare noen minutter før skyggene kryper oppover fjellene og kler landskapet i mørk frakk igjen. De små minuttene jeg kan stå med øynene lukket og kjenne det stikke i øyelokkene er gode å ta med seg videre inn i dagen. Som om solenergien legger deg like under huden og gir meg litt ekstra å gå på. 

upload.jpg

I dag tok vi turen til fjells igjen. Denne gangen uten løpesko og høy puls. Kun rolig labbing i myk snø. Med pepperkaker på innerlomma og et håp om å finne årets juletre. 

upload.jpg

To store og en liten jente under høye furutrær. 

upload.jpg

Og jeg fikk strålene mine i dag også. Barna nøt det nok like mye som meg. Vi satt her helt til sola forsvant bak fjellet. Det varte ikke lenge, vips, så var magien over. Men energien ble med oss videre. 

upload.jpg

Og treet? Helt perfekt uperfekt! 

//MARTHE//