En kjærlighetserklæring

Det er dette vi gjør. Dette er vår styrke. 

Vi sover i de samme sengene. Våkner sammen. Slumrer. Hører han, den eneste blant oss jentene, som lager kaffe nede på kjøkkenet. 

Vi drikker kaffe og spiser sjokolade på senga. Lenge. Han er vert. Og så fin! Ordner og steller for oss. Lager mat, rer senger, åpner det fantastiske, kreative, unike hjemmet sitt med en varme som kjennes i det vi tråkker over dørterskelen. 

Vi ler. Så mye at magen blir støl og halsen sår. Den der ekte, rullende, råe latteren. Tåretrillende. Hikstehylende. 

Vi forskanser oss i hus. To ganger i året møtes vi og forskanser oss. Den smarte, den sterke, den ærlige, den tålmodige, den rause, den nærmeste. Også jeg. Verden utenfor kan bare få trave avgårde i sitt vante tempo. Vi skrur av verden denne helga. 

Vi snakker om alt. Alt! Om det dype og det overfladiske. Og interiør! Alle får lyst til å gjøre noe hjemme etter å ha vært her. 

Vi spiser sammen. I timesvis rundt samme bord. Dette er det fineste jeg vet. 

Og jeg føler meg bortskjemt på alle måter. 

Vi går arm i arm på tur. Det er ikke sunt å forskanse seg en hel helg, må vite. Vi unner oss noen hundre meter på beina. Men ikke mer, vi må ha energi i dansefoten til senere. 

Vi er bestevenner. Ferdig med den saken. 

Og naturen gir små tegn på steinen vi setter oss på. 

Vi legger oss aldri. Vi må gripe hver eneste time før vi spres rundt i landet.

Det er dette vi gjør, og det gjør meg matt i dagevis etterpå.  

//MARTHE//