Vi må over fjellene

For åtte år siden var vi i gang med den iherdige og intense prosessen med hvor vi skulle etablere oss. Skulle vi reise fra Oslo og venner og familie. Reise over fjellene vestover.

Hun stod igjen i Oslo. "Personen" i livet mitt (vi kaller hverandre det) . Den nærmeste. Og plutselig var hun i samme situasjon som jeg hadde vært i. Skulle hun flytte over fjellene? Hun valgte det samme som jeg gjorde, bare at hennes ferd gikk mot fjellene i nord. Til en annen landsdel. Over altfor mange fjell. 

Fjellene er det som skiller meg fra folk jeg er glad i. Det er disse jeg må klatre og karre meg over for å komme hjem. I begge retninger. For nå er både øst og vest hjemme. 

Fjellene er med meg hver dag. De er det første jeg skuer mot når jeg kikker ut vinduet om morgenen. Jeg søker til fjellene når jeg trenger å få perspektiv og oversikt. De er både trygge og faretruende. En del av naturen jeg respekterer like sterkt som det dype havet. 

Og kjærligheten til fjellene har blitt noe vi deler, jeg og hun som flyttet nordover. Vi har reist hele veien fra det flate landskapet vi begge kommer fra og valgt oss en ny tilværelse blant majestene. Og det har utvilsomt gjort noe med oss. 

Så vi lot blekket få  merke oss. Nå har jeg røtter og skog og Østlandet på venstre arm. Fjell og veivalg og Vestlandet på høyre arm. To steder som er en del av meg. Og jeg føler meg litt nærmere hun der nord. 

upload.jpg
upload.jpg

Skog og fjell. Og en liten måne. Månen og meg er et eget kapittel. 

upload.jpg

Nå er fjellene med oss overalt. 

upload.jpg

Takk, Katrine, for gaven du ga meg. Jeg kikker ned på den og tenker på deg. Og på valgene jeg har tatt og tar. 

//MARTHE//