HADDE JEG IKKE DEG HADDE JEG IKKE SJANS

Det føles slik på tredje uka med sykdom. Hadde jeg ikke deg hadde jeg ikke sjans. Det kan gjelde mange i min omgangskrets som viser omsorg, sender meldinger, legger nydelige blomster på trappa med, ber meg på kveldsmat eller støtter på annet vis. Men denne gangen var det han jeg bor med som fikk en liten oppmerksomhet en dag da alt føltes litt uoverkommelig. Å kjøre med fullastet bil i halvannen time for å style tre leiligheter med 38,5 i feber hadde ikke gått uten hjelp fra mannen min. Han lastet bilen og fikk meg avgårde med et klapp på skuldra og beskjeden om at dette går fint.  Jeg tror faktisk at jeg har fått den berømte man flu`en, selv om jeg udiskutabelt er kvinne. Jeg blir sutrete og klagete og synes veldig synd på meg selv. Og uten han hadde jeg ikke sjans. Så da jeg kom over de nye koppene fra Sögne med tekstene til Trygve Skaug hos Voma måtte jeg kjøpe med en hjem. Og selvfølgelig gråte noen tårer da mannen pakket den opp. Jeg har oppdaget en ny side ved meg selv i sykdomsperioden: jeg tar veldig lett til tårene (som også kom i øyekroken da jeg var med å pakke opp disse koppene... Takk til butikkeier Kari som tar i mot det som måtte komme) Heldigvis begynner jeg å føle meg som meg selv igjen og har klart å klarne hodet såpass at jeg kan fortsette å skrive tekster til boka mi. Det føles så godt. Boka blir mer og mer et hjerteprosjekt for meg, og jeg har temaene jeg skriver om fullstendig under huden om dagen. Og jeg lærer mer og mer om meg selv i den kreative prosessen.

I dag har jeg flyttet kontoret ned i stua og sofaen der. Med kaffe i mannens kopp og noen biter sjokolade blir alt litt bedre. Noen pauser med hodet på puta og podcast på øret er også nødvendig. Og notatboka og Macen må med overalt om dagen. Oppskriften på en god, men litt pjusk arbeidsdag.

Håper du er frisk og fin og på god vei mot påskeferie! Takk for at du kikker innom.

//MARTHE//