NY VEGG I STUA

Det kommende scenarioet er helt klassisk Marthe.

Mannen min og jeg satt i stua på lørdag, stilte hverandre spørsmål vi fant på Pinterest (av typen "hvilken super-egenskap ville du ikke hatt" og "hva er det lengste du har gått uten å sove"), en morsom og anbefalt aktivitet hvis du vil se en annen person inn i øynene enn kveld i stedet for å se på TV. Og det var nettopp det vi ville denne kvelden: komme bort fra kjøkkenstua der vi har tv`n, og der vi altfor ofte synker sammen når kvelden kommer... og blir der. Stua vår blir aldri brukt, det er nesten så jeg har dårlig samvittighet over det arme rommet. Men denne kvelden altså, da satt vi endelig der. Stearinlysene var tent og det var i det hele tatt ganske koselig i rommet. Men så skjer det som ofte skjer. Januarsitringen merkes i kroppen. Denne kløen etter å forandre noe. Jeg scanner stua og ser fort hva som må gjøres. En intetsigende, hvit vegg står og omtrent trygler om litt kjærlighet og omtanke. Denne veggen har stått urørt siden vi flyttet inn, og bare det er jo ganske utrolig!

"Jeg må male den veggen", sier jeg midt i spørsmålsrekka... Og når den følelsen først har satt seg i kroppen kan ikke morgendagen og åpne byggvarehus komme fort nok. Uten å egentlig planlegge noe mer stod jeg utenfor malingssjappa tidlig neste dag, kjøpte meg med et par spann maling og gikk i gang med jobben. Det ble kalkmaling denne gangen, i fargen antikkgrå, og jeg kan si med en gang at dette var en treningsøkt av de bedre. Så tung å male med! Jeg hadde tenkt å male med lange strøk for å få et rolig uttrykk, men etter første strøk var jeg så sliten og lei at det andre laget ble klæsjet på. Noe som synes på sluttresultatet. Men jeg likte det, og syntes egentlig at det røffe uttrykket ble fint. 

Sånn kan det gå når man skal ha det litt hyggelig sammen en fredagskveld.

I dag får jeg et spennende besøk til gården. Dere skal snart få vite litt mer.

Ha en super uke!

//MARTHE//