"Vil du ha mormors gamle kommode", spør mamma. Ja, det er klart jeg vil ha mormors gamle kommode. Den som har så vakker, matt overflate. Ru og god mot hendene når du stryker over den. Treets personlighet som trer så godt frem på skuffefrontene. Messinghåndtakene. Dekorative og tunge. Jeg vet hva som skjer om jeg ikke tar den. Men har vi plass? Joda, huset er stort, men med mange rom, mange dører, mange vinduer er faktisk veggplassen begrenset. Jeg svarer som jeg alltid gjør når jeg får spørsmål om hvor jeg skal ha alle disse gamle tingene: "Jeg skal ha dem i min fremtidige kafè". Så man kan si jeg sparer. Til et høyst svevende, høyst usikkert, høyst dagdrømmepreget kafèlokale.

Mamma og pappa kjører forbi jorder, gjennom daler og over fjell med bagasjerommet stappfullt av kommoden og et par ting til jeg så hendig har kjøpt på Finn i Østlandsområdet (takk for henting, pappa!) Tingene blir stående på trappa en stund. Jeg suser rundt i huset og ser etter et egnet sted. Vil aller nådigst plassere den nede på låven. Der blir den glemt. Den fortjener lys. Tilslutt bærer pappa og jeg den inn. Tunge saker. Vi setter den fra oss inntil veggen i gangen.

Og det var jo der den skulle stå. Helt perfekt! Jeg hadde ikke tenkt tanken, men den fant tydeligvis sin egen plass. Og nå kunne den ikke stått andre steder enn her.

img_4796

img_4801

img_4803

En kommode full av gode minner har flyttet fra øst til vest. Lurer på hvem som får den etter meg.

//MARTHE//

Marthe Holien Bø3 Comments