Reise: Romania

Jeg strakk meg som en sjøstjerne. For en stor seng! Kanskje den største jeg har sovet i. Ned den glassbelagte heisen på Hilton-hotellet, ah, en ny dag! Vi spiste deilig hotellfrokost og unnet oss til og med en croissant til kaffen. Selv om det bare var tirsdag. Men det var tirsdag i Romania, og her hadde vi aldri vært før, og det måtte feires. Ute var det 28 varme, helsebringende grader, vi myste mot sola, satte solbrillene beskyttende for øynene og lot dagen komme. Vi kjørte gjennom det vakreste landskapet, med endeløse grønne sletter og åser, og der, helt i bakgrunnen, strakk den massive fjellryggen seg, fremdeles med hvite topper. Store lunder med blomstrende epletrær, hvite sauer mot alt det grønne, bare vakkert.

Så stopper vi i en pastellfarget, liten landsby. Tichindeal. Fremdeles er det vakkert, selv om bygningene ser forlatt og slitne ut. En mann kommer mot oss, han er handikappet, og han bærer alt han eier på kroppen. Alle jakkene, alle genserne, alle buksene. Han smiler med tennene spredt i munnen, og vi smiler tilbake. Walter, vår gode guide på turen, ser nok at jeg synes synd på denne mannen. «Wait and see», sier han, «wait and see». Hva kan jeg vente å se? Flere slike skjebner? Noe verre, noe bedre?

DSCF3704

Helt i enden av landsbyen stiger den flate veien til en bakke. Det er her de bor, de utstøtte. Romfolket. Noen barn leker med en ball, kanskje ikke mer enn to og fire år, Gabriel og Florin. Alene i gata. Vi går mot dem, og snart ser vi huset som har brent seg fast på netthinna mi og nekter å la seg gnis eller gråtes bort. Jeg har forsøkt begge deler.

DSCF3689

Et murhus med to rom og tre senger, kan det være 20 kvm tilsammen? Utenfor står den gravide kvinnen og smiler. Hun holder den lille datteren Katarina i hånden, det ser ut som hun nettopp har lært seg å gå.

DSCF3688

Kvinnen har åtte barn, flere av dem er handicappet. Senere får vi vite at dette er et resultat av generasjoner med incest. Kvinnen viser oss huset sitt. I vinduet sitter en gutt sammenkrøpet og ser på oss. På senga sitter broren. Han med de gjennomborende, sjelfulle øynene. Gutten med glassblikket smiler og nikker når jeg viser han kameraet. Jeg tar bilder av han og viser han. Han ler. Jeg gråter. Men bare inni meg, for de er så stolte over at de har et hjem, og at de kan be oss inn.

DSCF3694

Vi går rundt hele landsbyen, ser alle tiltakene som prosjektet «The Elijah Project» har satt i gang. Egen vevestue for romkvinnene, her får de arbeidstrening, faste rammer, et sted å møte opp hver dag. Prosjektet har bygget et sosialt møtested for barna med husker og sklier. Her kan de møtes etter skolen for en matbit og samvær.

DSCF3707

Barna synger for oss, og jeg får en venninne som holder meg i hånda resten av turen rundt landsbyen. Andrea er et rastløst, men kjærlig barn. Klarer ikke følge med på skolen, går hjem etter ti minutter. I Norge hadde hun fått hjelp, en diagnose, et program. Men noe sånt finnes ikke her. Hun plukker syrinkvister til meg, klemmer meg, låner solbrillene mine.

DSCF3711

Jeg har aldri klemt mine egne døtre så hardt som da jeg hentet de i barnehagen etter denne turen. Det at jeg aldri trenger å bekymre meg for om senga deres er varm, om de får spise lunsj hver dag, og om de har noen som passer på dem er et enormt privilegie som jeg aldri mer skal ta for gitt.

Men jeg klarer ikke stoppe å tenke på Andrea, Katarina, Florin, Gabriel og de andre barna i Tichindeal.

Jeg har vært på tur med Polhem PR for å besøke Tisca, en teppefabrikk i Romania som lager de vakreste håndvevde tepper. Mer om teppene senere, jeg måtte bare fortelle dere dette.

//MARTHE//