Om å omgi seg med mindre

Vi har besøk. Sist gang de var her var for nøyaktig ett år siden.
"Så lite ting dere har her nå. Har du skrelt bort?" 

                         

Ja, jeg har skrelt bort. Noen ganger, når jeg føler at tingene eier meg, så tar jeg bort.  Lar bare det som gir meg noe få bli igjen. De tingene som minner meg om noe, eller noen. Bildet fått av en god venn, som minner meg om henne. Puta jeg kjøpte på Blogg bliss-turen, denne ullrektangelen som minner meg om nye bekjentskaper, smil og hetebølge i Køben. Eller puta jeg vant, den gangen så mange stemte på mitt bilde og min styling. Den puta gjør meg g l  a d. Og litt stolt. Og telysstakene fra ei som er hjertet mitt nær. Ei lampe fra den gang vi var på loppemarked, hele gjengen, den gangen vi spiste sjokoladekake i et klasserom og drakk saft fra pappkrus.
Eller som her, i stua vår. Det rufsete, slitte, egentlig altfor høye bordet som vi fant i kjelleren her. Krakken som også stod gjemt i en kjellerkrok. Skolestolen jeg fant på bruktbutikken og som jeg har malt selv. Pærevasen fra Ment, fått av forloveren min. Hun som kjenner meg.
Og vinballongen fra pappas kjeller. Fem stykk dro han opp fra den gamle kjelleren hjemme, til hvinende fryd fra dattera.

Og Ment-koppen, fått fra snille damer. Den står på toppen av rablerier laget av husets to kreative småfrøkner. En blå blyant på avveie, en perfekt sirkel laget av en treåring.
Det å omgi seg med mindre. Omgi seg med minner. Det er fint.
Og dette er stua vår nå.