Udemokratisk interiør

Velkommen til vår udemokratiske stue. Stua der man forsøker å ta hensyn, der man etterstreber å være politisk korrekt, forsøker å fire på kravene og finne en viss balanse. Man vil så gjerne at den andre skal få ha den grå sofaen som han så gjerne ville ha. Men når man ikke klarer å riste av seg tanken på hvite sofaer, så blir man plutselig ikke så hyggelig å ha med å gjøre, sånn rent interiørdiskusjonsmessig. Man er jo hyggelig ellers. Man er altså meg. Om det skulle være noen tvil. 
Det er mye en jentetur til Bergen kan føre til, og for min del førte det til hvite sofatrekk, som igjen førte til en mann som uttrykte: "hva synes du egentlig om stua nå? Ble den sånn du hadde sett for deg?" Og tro meg, jeg forstod akkurat hva han mente.
Men dette var før putene og fargene kom på plass. Vi er glad i farger i interiøret begge to, så en helt hvit stue ble nok litt for sterilt for oss begge. Men da en dose mintgrønt, et stykke rosa og en bit gult ble plassert litt hist og her, ble faktisk også mannen fornøyd.

                           

Selv om jeg kan virke kontrollerende på interiørbiten, så lar jeg aldri noe bli værende hvis mannen virkelig ikke vil ha det (og jeg må få minne om at han har hatt den grå sofaen i snart to år… og trekkene har vi fremdeles, så det er ikke en vei uten snumuligheter det her). Men erfaringsmessig (også denne gangen) er tilgivelse lettere enn tilatelse. Og etter mange års prøving og feiling på feltet er erfaringen at det meste får stå om mannen får tid til å venne seg til det.
Og, kremt… en liten ting til. Jeg inngikk putestoppavtale med mannen, som nevnt i forrige innlegg. Men da jeg stod i show roomet til favorittnettbutikken Keiserens Nye i Trondheim gikk disse to putene rett inn i prikkedelen av hjertet mitt, og jeg inngikk en ny, slu avtale med gutta bak disken. "Aldri nevn dette putekjøpet til mannen". De lovet på tro og ære, men fasaden sprakk da jeg kom hjem og putene falt ut av bagen. 
Jeg satser hardt på tilgivelse denne gangen også. Og et bedende dådyrblikk.