Bordnytt!

Jeg falt hardt og brutalt for en liten stund siden. For et bord. Ekstra hardt var fallet fordi jeg visste at bordet var utenfor min rekkevidde, utenfor hva vi ville unne oss å bruke penger på. Ekstra dypt skar sårene fra fallet seg inn i interiørsjela fordi jeg aldri har likt bordet vi har. Ekstra sårt fordi designeren bak er Andreas Engesvik, en stjerne på interiørhimmelen og en stor favoritt her i heimen. Jeg ble barnslig.
Argumentlista ble lengre og lengre for hver time som gikk. Etterhvert var den like lang som et vondt år. Full av fresende heite argument for hvorfor akkurat vi burde ha dette bordet. Fresende heite, men lagt frem med ømhet, slik at mannen skulle tenke "for ei mild og fin kone jeg har, hun fortjener virkelig dette bordet".

Argumentajsonen fortsatte. Fra vi stod opp til vi la oss. Jeg drømte om bordet, så for meg den lette stemninga  i kjøkkenrommet som domineres av tunge vegger. "Det trenger et lett bord", det rommet. Sa jeg. Alle stolene jeg har funnet på loppis, alle møblene jeg har malt og redesignet, alle årene jeg har smurt inn ansiktet med billige kremer, alt ble lagt på bordet (det gamle, altså) og funnet hardtveiende i retning nytt bord. 

Langfredag er det bursdag. Jeg står på badet og og ser hvordan mitt trettiårige jeg ser ut da det ringer på døra. Mamma sier at jeg må åpne. Hun står klar med kameraet. Hvorfor det? Da jeg åpner ser jeg ansiktet jeg sist så da jeg var på showroomet til Tonning møbler her i Stryn. Og begynner å tute. Fordi jeg vet hva han har i den store varebilen som står bak ryggen hans.

Det nydelige bordet, med den glatteste, reneste overflaten og de runde milde kantene. Det moderne, lette, lyse, fantastiske bordet. 

Snille, snille mannen min. Som hadde bestemt seg allerede første gang vi så det. Jeg kunne spart meg den lange argumentlista, masinga og gnaginga.
Bordet skulle hjem til oss.
Fornøyd!

Marthe Holien BøComment