Så, så… det går nok bra

Lykken vokser på vår egen åker, og kan ikke plukkes i fremmede hager.

… Og lykke, det er faktisk det jeg kjenner på når bittesmå frø, som først har blitt trillet ut av den trygge papirposen de ble kjøpt i og sådd av uforsiktige barnehender, plutselig har slått rot og strekker seg freidig mot himmelen.

Jeg, som dreper alt grønt som kommer i hus, har klart å dyrke frem noe helt eget. Mestringsfølelse! Og noe å bli hekta på. Jeg har blitt plantenerd, og sleper med meg kilovis av hagebøker hjem fra biblioteket.

Tenk å kunne gå ut i hagen og hente basislikum til pastaen, timian til potetene, dill til skalldyrene, rosmarin til foccaciaen. Ta seg en sukkerert som snop, en cherrytomat her, en søt jordbær der. 

Enn så lenge går det bra, der de står i soveromsvinduet og gir oss grønn glede. 

Så får vi heller få dommen litt lengre utpå våren. Mest sannsynlig må vi kjøpe sukkerertene våre i år også. Men enn så lenge er håpet lysegrønt. Og spirende.