Skikkelig kult

Noen dager er følelsene utenpå. Sånn at når du kjører milevis, gjennom tunneler, gjennom fjell, forbi vann og plutselig en fjord, bare fordi du har alvorlige bruktbutikkabstinenser og High as a kite kommer med sin nydelige Last Wednesday på radioen, så må du le til deg selv i bakspeilet og sjekke om du faktisk får tårer i øynene. Der, alene i bilen.
Det var meg i dag. Jeg kjørte, rett etter barnehagelevering, med radioen på full guffe, en rusten stemme som tror den kan synge. Og med hele følelsesspektret lett tilgjengelig. En glad sang, jeg ble glad. En trist sang, jeg ble trist. Jeg skulle bare visst at om noen timer, når det ble kveld og lysene ble tent, og sjokoladen kom frem på bordet, da skulle jeg bli finalist i Vixen Blog Awards
Tusen takk for at dere liker det som er litt rart. Tusen takk for at dere liker mine odde bruktkjøp, de gamle trekassene, messinglysestakene til fem kroner og potetkassesofaer. Tusen takk for at dere også tåler at jeg har Hay-puter, Hay-stoler og Lup-lysestaker. Og at jeg elsker nye ting nesten like høyt som gamle. Men bare nesten.
Jeg er glad!