Bordet

IMG_2848.jpg
Bank i bordet. Knoker mot mintgrønt tre. Hei du, gode, gamle bord. Så fint at du er tilbake. Jeg trengte deg nemlig litt ekstra nå. Sånn innimellom så velter det nemlig opp et savn som er tungt å bære. 
Kanskje det var nettopp du som fremkalte dette savnet. For i det du kom opp fra låvens møll og mørke og så stuas (hybelkaniner og) lys, åpenbarte det seg en kaffeflekk på bordet som fikk det til å briste litt i hjerterota. 

Denne kaffeflekken stammet helt sikkert fra en av de siste gangene jeg satt rundt dette bordet som osloboer, sammen med min beste venn. Nervøs, spent. Byen visste jeg alltid ville være der. Jenta som satt rett ovenfor meg også. Selvfølgelig. Alltid. Men aldri så nære som nå, ikke i hverdagen.
Du var et stille midtpunkt, kjære bord, urørlig, ubevisst, men allikevel huser du alt som var viktig i oslotilværelsen. Faste tirsdagslunsjer med dama i mitt liv, faste onsdagskveldsmater med de tre fineste jeg vet om, barsellunsjer med hun som ble en evig venn, lange intervju med hyggelige, skumle, autoritære, vennlige mennesker. Skriving av flere artikler og reportasjer.
 Pluss- og minuslister med å flytte til bygda. Annonsering av to graviditeter, tårevåt oppsigelse, familiemiddager, latter, alvor. Tente lys, lange middager, kjærlighet. Nye møter, tv-intervju, grubling. Kvalme, vond kropp, oppgitthet, optimisme.
Jeg er så glad i alt dette bordet rommer. Selvfølgelig måtte det få komme inn i varmen her i Gamlehuset. Selv om det fremdeles gjør litt vondt.