Storfint besøk i Gamlehuset

IMG_0994.jpg
"Vi kommer til deg klokka 11", sa Ann Helen og Solveig. Klokka 11 en mandagsmorgen i april skulle altså mine interiørhelter gjennom mange år innta Gamlehuset. Mann og barn hadde blitt innlosjert hos svigers siden tidlig søndag og jeg hadde fått fullstendig alenetid og ro (?) til å slenge overflødige ting og rot inn på kott, gjemme unna vårlige tegn, ordne huset til høst. 
Fem på 11, dirrende av nervøsitet, stod jeg midt på kjøkkengulvet. Kikka rundt meg. Ser det greit ut? Tenk om de blir skuffet? Tenk om det ikke var sånn de hadde sett det for seg? Er det sånn et høsthjem ser ut? Husket jeg å rydde inngangspartiet? Ser JEG grei ut (hjelp, jeg skal foran kamera)? Har jeg høstlige klær på meg? Er jeg for lite pyntet? For mye? Har katten fått mat? Barna? Har jeg fått mat? 
En halvtime senere får jeg melding om at de har kjørt i feil retning (kjip GPS), men at de nå endelig er på vei. Om en time vil de være her. Hva gjør jeg da? Alt er klart, jeg tør ikke bevege meg en meter, redd for å søle til sofaen som for en gangs skyld er hvit, redd for å se noe som burde vært fikset, men hvor tida ikke strekker til. Så jeg setter meg rett ned på stuegulvet, setter på musikk (skrur den av igjen, redd for å ikke høre når de kommer), knuser iphonen min i gulvet. 
Så ruller bilen inn på tunet, skoene taes på, det skal ønskes velkommen. Ut av bilen kommer verdens hyggeligste jenter. Blaff, all nervøsitet er borte. Det klemmes og sies "hei" og "velkommen" og "takk" og "hyggelig".
Resten av dagen går med til fotografering iblandet latter (vi tørket tårene flere ganger), knasking av hjemmelaget snickerssjokolade (tusen takk Svenja, for at du hjalp oss med å holde blodsukkeret oppe), middag rundt kjøkkenbordet, mer latter, på med kosebuksa og ullsokkene (ikke du Solveig, du beholdt dine herlige sjokkrosa sokker på hele dagen- elsker det), kaffe og mer sjokolade i sofakroken. Vi får til og med besøk av Arne Hjeltnes (min ektemanns nye navn, tilegnet han av NIB-jentene) Halv ett kunne besøket endelig teste ut palleseng for første gang, og jeg kunne lene meg tilbake og tenke at "ja, dette ble slett ikke ille". 
Og hvorfor var jeg så nervøs? Makan til avslappa, koselige, supre jenter og god stemning. Som jeg sa: "Justin Bieber er bare et vanlig menneske han også", men det var Ann Helen uenig i. Tusen takk for besøket Ann Helen og Solveig, dere er mine Justin Biebers, og dette lever ei skarve bygdejente lenge på. 
Strålende torsdag til alle som titter innom!