Ting han ikke fortalte

DSC_5713.jpg
Jeg og mannen satt på en kafè i Oslo. Hadde fått og barnevakt og greier. Tatt på mascara og det fine tjukke skjerfet som skjuler det faktum at jeg ikke har en skikkelig overgang mellom hode og hals. Terje Søviknes og meg. Det sa i allefall broren min. Vi satt der med notatbok der jeg hadde tegnet en lang strek midt på et ark. Pluss og minus stod det på hver side av arket. Jeg var på hugget, var armert med argumenter, hadde argumenter opp i halsen, spydspisser av motargumenter. Sånne som kan såre. "Jeg kommer til å kjede meg", "jeg kommer ikke til å få gode venner der" (for en herlig innstilling), "jeg kommer ikke til å føle at huset er vårt", "det er altfor langt unna alle jeg kjenner". 

Mannen var tålmodig. Fortalte om barndommen sin. Hvor fint det var å gå over jordet til ungdomsskolen. Om kveldsmat på grusveien en sein sommerkveld. Sånne ting som gjør meg mjuk som smør. Det var fint på plussida i notatboka, roligere dager, mer tid, større plass, tryggere, ingen bråkete trikker, ingen som skyter utenfor soveromsvinduet vårt (det kan forresten forekomme her også når jeg tenker meg om. En gang ble en hjort skutt på jordet utenfor huset her. Farlig) På minussida (som egentlig bare var min side) var det lange avstander, djupe daler, altfor høye fjell, venner jeg aldri kom til å se igjen, foreldre jeg sjelden ville se, barn uten kjennskap til morslekta. Ja, jeg kan det med å være dramatisk.
Men vi flytta. Jeg var høygravid, hadde bekkenløsning herfra til månen, svangerskapskvalme som absolutt ikke stoppa etter de obligatoriske tre månedene og sa ja. Ja, vi flytter. Bort fra alt. "Kan vi ikke dra nå med en gang?" Men vet dere hva han glemte å fortelle? Hva han glemte å skrive på minussida i notatboka? At sola ikke skinner i Stryn om vinteren. Eller joda, den skinner. Den skinner faktisk hver eneste dag nå. Et enormt flott vintervær. Men den skinner ikke på oss, den skinner såvidt på fjelltoppene og når aldri ned i dalen. 
Nå har jeg laget en ny side i notatboka. Jeg tegner først en lang strek midt på arket. Pluss- og minusside. Men så blar jeg om og begynner på et nytt, blankt ark. Skriver alt det fine jeg vet med Stryn. Så fantastisk mange fine mennesker det er her, inkluderende, tøffe, omtenksomme, hjelpsomme, rause. Og hvor fornøyd vi er med huset, hvor godt det er å kjenne på at det føles som vårt. Hjemme. Har jeg kjedet meg? Ikke en eneste dag. Og om jeg skulle kjede meg, så er jeg i grunn glad i å kjede meg. Skjønner ikke hvorfor jeg kom med det som et motargument.
Og vet dere hva jeg skriver til slutt? At jammen er det fint at sola skinner så fantastisk på fjelltoppene. Så utrolig vakkert det er. Og så heldige vi er som har lys og varme og tekanner med heklekjole og dusk,  varme boller og syltetøy som svigermor kommer med i gamle tomatpurèglass. 
Han fortalte aldri at jeg ikke kom til å angre.