Det var en gang et tre...

DSC_4460.jpg
Trær har alltid fascinert meg. Jeg liker å gå i skogen, jeg liker å plukke med meg kvister og greiner jeg finner på bakken. Og jeg liker tuntrær. Da jeg var yngre sa jeg at jeg ville bo på en gård med et stort tuntre der jeg kunne å sitte å male. Jeg så alltid for meg at jeg skulle sitte der i en hvit kjole og male mens jeg hadde mammapermisjon. La oss gå tilbake til virkeligheten. For det første kunne jeg aldri gått med en hvit kjole med de gulpebarna jeg har hatt. Og for det andre har jeg brukt deres sovetid på å sove selv. Ikke mye maling på meg gitt.
På gården vår (snart bor vi der!) stod det et nydelig tre. Jeg likte så godt det treet og har foreviget det på flere bilder. Det stod rett nedenfor huset vårt, og jeg gledet meg til å fortelle Mathea og Anna at akkurat der, foran det store treet, stod mamma og pappa og tok bilder rett etter at de hadde blitt mann og kone.

Jeg tok bilder av en sovende Anna i den fine Simo-vogna foran det vakre treet i høst. Ikke visste vi da at vi skulle få besøk av ei illsint dame på gården. Vi hadde hørt at denne damen hadde tenkt å ta seg en tur, men vi hadde ikke invitert henne og heller ikke gjort de store forbredelsene til hun skulle komme. Vi var til og med på besøk hos noen andre da hun kom. På tunet da vi kom hjem fikk vi kjenne damens vrede, og med ett var hele bygda mørklagt. Damen hadde kuttet strømtilførselen til et helt fylke. I tre døgn føltes det som om vi var på en ufrivillig hyttetur. Vi varmet mat på peisen og bar med oss en lykt hvis vi skulle bevege oss utenfor stua. Vi var 11 mennesker som virkelig fikk pleiet kontakten med hverandre i julehøytida.

Dagen etter damebesøket var det på tide å se om hun hadde gjort skade på sin vei. Vi hadde ingen telefonforbindelse eller nettkontakt med verden rundt oss og visste ikke hvordan det stod til. Jeg syntes det var trist å se tuntreet som hadde blitt feid overende med sine gamle og trofaste røtter. Selvfølgelig en liten bagatell da vi senere fikk vite at folk hadde fått blåst vekk vegger og tak, campingplasser så ut som stridssoner og flere bygder her i Stryn var adskilt fra omverdenen.

Men det kommer allikevel til å se litt tomt ut etter tuntreet som så fint pyntet opp grunnmuren til gårdens gamle fjøs som brant på 30-tallet. Det spørs om vi må plante et tre der til sommeren. Vi kommer til å kalle det Dagmar.
Marthe Holien Bø6 Comments