Sol i hjertet og ski på beina

IMG_0967.jpg
Jeg husker min første, lange skitur. Det var den påsken jeg ble 5 år, jeg hadde på meg min brors gamle, blå dress og en hvit lue med dusk. Og fine solbriller med hvit innfatning. Vi var fremdeles på åttitallet, må vite. Jeg og pappa gikk rundt vannet ved bestemor og bestefars hytte. En tur på mange kilometer. Det var visst en tålmodighetsprøve til tusen, ifølge pappa. Jeg hadde ikke hastverk med å sette den ene skien foran den andre. Det var like viktig for meg å se på kvistene som lå på bakken, kikke opp i lufta og spørre pappa "hvorfor det?" om alt han sa. Vi sang oss rundt hele vannet, og det var nok det som fikk meg rundt. Eller kanskje det var det som reddet pappa. Jeg har aldri spurt.
Alle bilder er tatt med Iphone, da kameraet streiket i kulda.
I dag har Rasmus og min sin lille familie vært på skitur. Men en adskillig kortere tur enn den jeg og pappa dro ut på for snart 23 år siden. Vi holdt oss på samme sted, sammen med en gjeng andre flotte folk. Vi feiret et lite bursdagsbarn som stolt viste frem tre fingre på hånda da jeg spurte hvor gammel hun ble. Vi grillet pølser, spiste pizzasnurrer, muffins og sjokoladekake. Og hadde ikke behov for å synge for å få tiden til å gå. Men vi gjorde det kanskje allikevel.

"Dette er livet!", fikk jeg på melding av noen vi var der med etter at vi hadde kommet hjem. Og jeg kan ikke være mer enig. Sola har kommet tilbake etter å ha bodd bak fjellene noen uker, blåsten holdt seg borte og livet viste seg generelt fra sin bedre side.

Jeg tok nesten med meg reinsdyrskinnene som vi lånte. Så fine! Skulle gjerne hatt et par-tre slike til huset. Men jeg var tross alt i selskap med folk jeg ikke har kjent mer enn noen måneder, så det ville tatt seg dårlig ut om jeg fikk kjeltring-imaget så tidlig. Jeg nøyde meg med noen reinsdyrhår som fikk bli med hjem på buksa.

Neste vinter skal jeg være med Mathea på ski. Det er målet! Og jeg må bare få rope et lite hurra her inne på bloggen. Jeg og mannen var nemlig på bytur i helga for å finne gulv til huset og fliser til badet. Vi gikk og gikk og gikk. Tok en liten pause. Og gikk enda litt mer. "Dette kommer jeg til å få svi for", sa jeg flere ganger og minnet meg selv på at jeg ikke har kunnet gått på butikken en gang de siste månedene. Men det gikk bra! Og jeg opplevde min første smertefrie dag på nesten halvannet år! Jeg fikk ikke sove i går fordi smilet nesten gikk rundt. Når man deler det vonde må man også dele det gode. Så der fikk dere en porsjon med godt.
En ny uke er snart i gang, håper den blir god for dere alle!