En helg med tant og fjas

DSC_49251.jpg

Jeg og Marianne (Marris, Stengelen, Stengle, Ranne osv, osv) fant hverandre i køen på Egons da begge stod med mager som struttet og bestilte et glass Pepsi Max. Dette er snart tre år siden og vi var på vår første samling med terminklubben til "Barn i magen". Vi kan kalle det kjærlighet ved første blikk, hvertfall fra Mariannes side som etterhvert stalket meg både på facebook og bloggen min og kunne mer om meg og vennene mine enn jeg selv gjorde. Nei, fra det som muligens er en spøk til alvor; Marianne var en stor støtte i min første permisjon som mamma. Dette er dama som ikke pynter på virkeligheten, som kunne innrømme "ja, noen ganger er det voldsomt slitsomt å bli mamma", som tålte å høre alt, som kom med råd og de villeste historiene. Tror aldri jeg har kjent en lignende dame, hun er så vannvittig morsom, utrolig snill, omtenksom og... litt sånn fin-rar. Jeg er merkelig avslappet med henne i nærheten, og det er en bivirkning jeg liker å få av de jeg omgir meg med.

Men... vi har aldri vært sammen ut over tiden det tar å spise lunsj, skifte et par bleier og skravle litt. Og nå skulle hun komme til Stryn og være i fire dager. Hvordan skulle dette gå? Marianne gjorde opp status med jevne mellomrom og la ingenting i mellom. Hun syntes det var fint at jeg hentet henne på bussen ved midnatt. Det var pluss i boka. Men det skulle ta femten timer før hun ble tilbudt et glass Pepsi Max. Dette førte til at jeg kjapt raste nedover på vertinne-skalaen (jeg prøvde meg på unnskyldningen om at hun kom midt på natta, og trodde kanskje ikke hun var så hypp på brus til frokost. Derfor drøyet jeg til lunsj med å spørre. Da var dessverre abstinensene såpass høye at hun ble frekk og vonbroten. Heldigvis hjalp det med litt brunt gull i glasset og stemningen ble atter god.)

                                               

Marianne syntes også plommen i egget jeg kokte til frokost var bittelitt lys i gulfargen og hun måtte ligge på et vannskadet rom. Sånn utenom dette fikk jeg følelsen av at Marianne storkoste seg. Vi brukte dagene på å finne ut hva vi skulle spise på kveldene, vi sang for full hals både i stua og i bilen og vi lo masse. Masse!

 
Marianne laget sushi til oss.

Utrolig godt for to utflytta byboere.
  

Vi shoppa i Stryns interiørbutikker. Som det faktisk finnes flere av.
  

Og vi drømte om våre fremtidige hus, som faktisk er i så nær fremtid for oss begge at det kiler i magen når vi tenker på det.
Marianne shoppa på Stryns flaggskip: Moods of Norway.
Vi laget tapas, drakk vin, snakket og var stille.

 

Vi fant ut at Norges glass-lamper, det skal vi lage!

 Vi sov på sofaen midt på dagen, vi løste noen verdensproblemer og vi fant ut at vi passer særdeles bra som selskap til hverandre ut over det å bare spise lunsj. For en fin ting å finne ut.

Marianne er forresten veldig snill, hun sender plutselig pakker i posten (med kinesiske iphone-deksler som er proppet fulle av glitter, hjerter og glamour), jeg får hyppige sms-er (flere ganger i uka), hun har med gaver til meg og jentene mine når hun kommer på besøk (gaven min var en lommebok med et hjertebilde av Marianne), hun lager mat. Og har dere ikke lest bloggen hennes har dere noen morsomme stunder foran dere i kveld. Denne dama må gjøre noe med skrivingen sin. For en penn, for en humor og førr ei dame!

Nå har det vært mye sosialt i det siste, men fremover blir det stillere igjen her i kjelleren i Stryn. Litt trist, litt godt. Godt fordi da kan tankene dreie seg skikkelig om husbyggingen igjen. Vi er nå (kanskje) i havn med gulv, noe som har vært en nesten umulig oppgave. Mye har skjedd og neste innlegg vil handle om vårt kjære Gamlehus. Som vi nå begynner å se konturene av.

God, ny uke til dere!